ARKITEKTUR – EN TRUET “ART” - 2003
Arkitektur er på mange måter en forvirrende sjanger: børs og katedral på samme tid.
Som katedral ble den alltid sett på som den største av de store kunstene. For i katedralen smeltet de andre kunstene: maleriet og skulpturen, opp i en høyere enhet, til en synergi som overstrålte summen av hver enkelt av dem. Katedralen var alle kunsters mor.
Da det nylig ble publisert en oversikt over virksomheter i Norge som hadde en løsere eller fastere tilknytning til antroposofien, ble arkitektkontorer i denne listen ikke oppført som Forretningsforetak men under overskriften Kunst og kultur. Vi var kommet i selskap med Alf Larsens Stiftelse, Forum for psykologi og denslags forbund, - foreninger som fins i kraft av sine ideelle mål, og som lever i en sfære av frivillighet og dugnadsånd. I slike miljøer forbindes arkitektur først og fremst med ordet kunst, kanskje ikke bare det, men la oss si rundt 99%.
I den såkalte “virkeligheten” er det motsatt. Her handler det stort sett om penger. Her er det prisen på planlegningen som bestemmer hvordan 99% av alt som bygges skal se ut. Det kontoret som skal ha en jobb må være billigst, eller blant de billigste. Dessuten må det kunne sannsynliggjøre at det ferdige bygget havner innenfor en på forhånd gitt kostnadskalkyle, hvor pris pr kvadratmeter er utslagsgivende. Forholdene har bare på de siste ti årene hardnet til betraktelig. Knapt noe annet livsområde som angår og påvirker oss så sterkt som våre byggete omgivelser, er blitt så preget av markedsmekanismene. Alt styres ut fra dem, alt konkurrerer om laveste kvadratmeterpris. Omtrent så smart som å sitte på restaurant, takke nei til menyen og heller be om en oversikt over hva som gir flest kilokalorier for pengene.
Men så var det denne ene prosenten. Innenfor den skjer alt det spennende. Det er bygningene herfra som blir diskutert i mediene, det er her alt foregår som har med utvikling av alternativ teknologi og miljøbyggeri å gjøre; og det er i denne nisjen vi finner de “antroposofiske husene”. Og hva menes så med det?
Om grunnleggeren av antroposofien, Rudolf Steiner (1861 - 1925), har det vært sagt mye: briljant pedagog, omdiskutert filosof og clairvoyant. Dessuten var han arkitekt. En usedvanlig, banebrytende og omstridt arkitekt. Det han satte igang, da han formet sine cirka 20 bygg for snart 100 år siden kan kalles en egen retning innenfor den organiske kunsttradisjonen. Denne retningen er ikke kjennetegnet av at den anvender former som ser ut som de er hentet fra naturen, heller ikke ved voldsom bruk av skrå vinkler, - den må beskrives mye mer åpent og utfordrende: nemlig at de husene vi bygger skal være en aktiv del av vår kultur, og ikke bare en ramme omkring den.
Kulturen speiler menneskenes væremåter, og ettersom mennesket utvikler seg, følger kulturen med. Men kulturen preger også menneskene. Slik er det et gi og ta, og man lærer å kjenne det ene ved å studere det andre. Når Steiner gjennom sin antroposofi holder frem ideen om mennesket som et evig vesen, så peker han samtidig på at dette menneskevesenet er noe som lever, og at alt som lever er underlagt loven om forandring. Antroposofien er altså like mye en lære om det evige i mennesket, som om menneskets stadige forandringer.
Men hvordan skal dette forståes når vi speiler det tilbake til kulturen? Hva mener vi da med vesen, og hvordan skal vi her forstå forandring?
Vesen
Ordet vesen gjør at man lett setter maten i halsen. Det er antageligvis lettere å forholde seg til i adjektivsformen vesentlig. Sier man at det er vesentlig å bygge miljøvennlig, er det noe alle forstår, det betyr nemlig at det er viktig, - ordet peker på innholdet.
Men slik var det ikke før. Det var faktisk en trend for 100 år siden, hvor de største arkitektene lette etter hvordan de skulle synliggjøre det vesentlige i arkitekturen. Det vesentlige skulle altså ikke bare gjelde innholdet, det skulle også, ja først og fremst, prege seg ut i formene. Former som skulle vise vesenet?! Form follows function sa den amerikanske arkitekten Sullivan i 1924. Han var så berømt, at verden lyttet. Og alle fikk med seg at Sullivans funksjon var likestilt med det han kalte de virkende ideene i naturen. Noe lignende sa den belgiske Art Nouveau arkitekten Van de Velde, bare at han lette innover i menneskets psykologi etter vesenet. Og Gaudi med alle sine farger og fantastisk krøllete hus, også han holdt på med det samme. Overført til dagens agenda med såkalt “økologisk arkitektur”, betyr dette at det bare er gjort en nødvendig begynnelse når man bygger miljøvennlig, det det handler om er ikke bare at - , men hvordan man bygger miljøvennlig. Og dette hvordan som de dengang var så opptatt av, er et spørsmål som den dag i dag er uutforsket. Det var på dette området Steiner var en nybrottsmann.
Han laget for eksempel et pipeløp til en varmesentral i 1914, og et hus for elektrisitet i 1921. Formene på disse bygningene, særlig varmesentralen, er den dag idag en øyeåpner i den moderne arkitekturhistorien. Og selv om han anvendte datidens mest avanserte byggeteknikker, så er det ikke den moderne materialbruken som er det påfallende ved bygningene hans, men hvordan han lot den inngå i formspørsmålet på jakt etter strømmens og røykens vesen.
Forandring
Ettersom tiden gikk, ble Sullivans opprinnelige funksjonsbegrep, som jo var det samme som vesenet, fortrengt av en mer teknisk preget funksjonsforståelse. Og lenge før det forrige århundret hadde rent ut, så så man på det som var blitt bygget, at veldig mye var gått tapt. En boligblokk i Kina og en i Farsund var til forveksling like. Alt ble til forveksling likt? Man hadde vært tro mot det evige, men glemt å lystre loven om forandring: Stedet, omstendighetene, tiden og menneskene er aldri de samme, og når det som er vesentlig eller funksjonelt, settes inn blant dem, oppstår straks produktive spenninger som vil det ene eller noe helt annet.
Og dette møtet, møtet mellom det bestandige og det foranderlige var Goethes fascinasjon. Prinsippet som knyttet dem sammen kalte han metamorfose: lovmessigheten om hvordan vesenet forandrer form når omstendighetene enten i eller omkring det er i endring.
Goethe pekte på at metamorfosen - som han oppfattet som en formkraft - var virksom overalt i naturen; Steiner fant at den også gjaldt for menneskenaturen, og pekte på den som et kulturfenomen.
Når en slik holdning kommer inn i planlegningen av arkitektur, stilles med ett nye krav til både byggherre og arkitekt. Byggherren behøver ikke lenger bare gi fra seg et program med rombetegnelser og arealer, han, eller hun, er invitert til å være med på å formulere det vesentlige i byggesaken. Og arkitektens jobb blir å få dette, la oss gjerne kalle det motivet eller temaet for oppgaven, til å forene seg med det som fins på plassen: menneskelige og naturlige forhold, funksjonelle og tekniske krav, miljøhensyn og økonomi. Lykkes han med det, da blir ikke bare bygningen til en del av stedet, men også stedet til en del av bygningen slik Sydney ble det for en opera.
Når ambisjonene løftes på denne måten, kolliderer alle parter fort med markedskreftene. En slik planlegning, hvor profesjonell og erfaren den enn er, vil alltid måtte ta noe mer tid, koste noe mer, selv om bygget ikke behøver å bli dyrere. Derfor foregår den bare innenfor denne ene prosenten. Men heller ikke den er bærekraftig på sikt, sålenge den bare har markedets nåde å eksistere på. For at den ene prosenten skal overleve trengs ikke bare villige arkitekter, men også noen villige byggherrer.