DEMNINGEN BRISTER
Byggekunst nr.6, 1984
Når demningen brister går først et brakende sjokk av søle og stein gjennom dalen, så kommer klart vann: flytende is - det løfter på kammen i strykene forter seg utfor og drysser som regn mot dypet...
Lengre nede er vannet mindre oppfinnsomt, men bredt - og fullt av erfarne fisk går det til havs og synker.
Demningen er modernismen bygget solid fra bunnen armert med stål og kronet med neon og glassmoduler. Systemer og vitenskaper ble tidlig til demningsformler slik påla vi oss selv å demme for fantasien.
Hvorfor?
Fordi det ikke var lykkes å forene den med fornuften, i art nouveau og jugend.
Impresjonisme og ekspresjonisme
Slik farger blir til når lyset og mørket møtes blir kunsten til når sjelen og verden leker. Farger er ikke lys kunst, hverken stoff eller ånd men på en gang: individualisert natur og almengjort sjel.
Den kunsten som først kopierte den skiftende naturen og så i tur og orden: - den objektive naturen - den geometriske - kubistiske lignet til slutt som lignelse bare seg selv: intet!
I denne rene "impresjon" var alt tilfeldig tatt vekk slik opphevet naturalismen sitt eget forhold til verden.
Men motsatt av impresjonismen lot ekspresjonismen nuet! opplevelsen! sjelen! direkte få komme til "uttrykk".
En egyptisk jordrettet kunst var impresjonismens stamfar Europas gotikk med dens lengsler: ekspresjonismens mor.
De to skulle møtes som jugend den ytre og indre kunst en heftig og fyldig - en oppløst til intet - den heftige vant (først) men sovnet beruset av idealisme: slik kom det til strafferunden.
Strafferunden
Fornuften i oss var veiet mot drømmen - og funnet for lett vi påla oss derfor selv en naturvitenskapelig kur: -mer fornuft -mindre selvopptatthet.
Dette var strafferunden. For å gjenopprette balansen: den sjelløse tiden hvor vitenskap var religion og kunst, og kunst og religion var vitenskap.
I arkitekturen kalles dette modernismen eller funksjonalismen. Det var den seriøse arkitektepoken som startet av nødvendighet og sluttet da demningen brast.
Vitenskapelig arkitektur
Det seriøse, som alvorsfolk holder så meget av og som de tror er langt mer enn kun en av våre normale tilstander, ble idealet for denne vitenskapelige arkitekturen, og vitenskapen (den vi tar på dødsens alvor) gav seg i kast med å måle opp verdens og menneskets funksjoner.
Den fant ut at det alvorlige mennesket er opptatt av å gå i trapper, dekke bord, vaske opp, barbere seg, stable tallerkener i skap, sitte på do i kroker, i avlange rom, ved siden av badekaret eller bak døren. Bilen hans svinger stadig ut og inn av garasjen med en halv meters klaring, og ved spisebordet er det forruten hans kone og 2 barn plass til en gjest (3 hvis klaffen slås ut). Spisebordstolene kan skyves 450 mm ut, og fra kjøkkenbordet er det utsikt til komfyren.
Disse menneskenes ulike alvor avhenger av hvilken vei dørene slår. De hever aldri stemmen, de henger aldri opp bilder eller trommer på gipsveggene sine. De er seriøse.
Som et tegn på dette mener de at vår tilfeldige virkelighet er en av flere mulige teorier. De liker å snakke nasalt og nøkternt - det holder de for vitenskapelig. De stirrer på former - og undrer seg over hvor dyre de er eller hva de ligner på.
Men former er et eksakt språk som vil forstås. Til det kreves mot - for det er med følelsene våre vi oppfatter former.
Ekte og uekte smil Former har nemlig sitt eget språk. En munn trekker seg sammen eller den åpner seg i et smil. Med følelsene våre leser vi den tause munnen. For vi vet jo hva et smil er, - og en grimase. Det vakreste og det hesligste. Begge trekker munnvikene oppover. Det vi vet - det der med munnvikene - gir både smilet og grimasen. Forskjellen vet vi - ikke ved å tenke eller ved å få forklaringer men ved å se og kjenne etter.
Men det kan de ikke - de seriøse. Lojalt underkaster de seg sin straff og elsker - hvis man kan bruke et slikt ord om dem - akademiets stil. De avviser - med knirkende stemmer - all denne mistenkelige delaktighet. Det var jo - betror de hverandre - bruken av interjeksjoner og pluskvamperfektum som til syvende og sist gjorde Ibsen til Ibsen - denne grammatikkens mester.
Så skeier de ut - akademikerne trekker pusten noe friere, nikker til hverandre og begir seg likevel inn på forbudt område:
Fysiognomiens uttrykksformer
(Skisse til en doktoravhandling.)
Det fins kun tre ansiktsuttrykk: (utelatt illustrasjon) den maniske, den nøytrale og den depressive arketypen. Kan man si mer om ansiktsuttrykk? Ikke uten å bringe inn flere komponenter - nesen for eksempel:
(utelatt illustrasjon) piccolo-, alt- og basstype, eller hår:
(utelatt illustrasjon) professoral-, jovial- og radikal hårvekst. Bare med disse tre faktorene - munn, nese og hår - fins det 27 grunnformer som kan undersøkes. En av dem: (utelatt illustrasjon) manisk ansikt med piccolo nese
MEN (merk!) - jovial hårvekst, - er en tankevekkende tilstand, og som om dette ikke skulle være nok: arketypen kan ytterligere kompletteres med øyne, rynker, flagellater. . . og alt mulig.
Slik ble resultatet av kybernetikkens kur vellykket: Jeg uten stolthet Ånd uten Gud Arkitektur uten kunst med andre ord: Suksess - uten tvil! Men hva så...
Syntesen?
Vi kunne forsøkt på nytt å forene de to kunstene: tankens kunst - evighetskunsten pyramidekunsten impresjonismen med følelsens kunst - øyeblikkets kunst katedralkunsten ekspresjonismen den maskuline med den feminine kunsten, den vestlige kommissære med den østlige yoga-kunsten, den fornuftige, kjølige kunsten med den fantasifulle, hete kunsten.
Vi kunne forsøkt på nytt - en ekte legering, en bevissthetens alkymi - bare vi ikke tror, at det dreier seg om en syntese - syntesen er ukunstnerisk kompromisset uten humor.
Fingeren
Gjør et eksperiment; hold høyre pekefinger i ro ca. 10 cm foran nesen, se på den med bare det ene øyet. Så med bare det andre. Og til slutt: begge. . .
Hva er det som skjer?
Det ene synsbildet burde forstyrret det andre - isteden tilføyer de hverandre den 3. dimensjon: ett bilde + ett annet (ikke sammenfallende) bilde = tre dimensjoner 1+1=3! (og ingen syntese).
Dette har vi rett for nesen - dagen lang.
Leken
Utfra dette kunne vi forsøkt på nytt å forene den indre verdens kunst med den i det ytre. Uten å havne i syntesen vil vi en ny dimensjon der de to sidene i samvirke blir til mer virkelighet, hvor vi samtidig øker vår viten og styrker vare lengsler - forserer grensen - forbi det supreme «intet» til det golde Ahrimans land, med drømmer fra Luzifers himmel. . .
Slik vil vi selv bli åsted for det spenningsmettede og labile som er polariteten, det felt der to motsatt rettede tendenser får lov til å bygge seg opp, får lov til å fjerne seg fra hverandre - og nettopp er bedre egnet jo sterkere og mer forskjellige de enkeltvis er. . . så slår gnisten. . . det er skaperakten hvor vi, uten tanke på oss selv, lik Einstein, stirrer ned i vår relative reaktor med håret til alle kanter og tenker enkle, nye tanker, utsatt for den samme oppdriften vi i bunden form kjente den gang vi var små og lekte. Da både reglene og innfallene og tilliten og kameratskapet og det forbudte og det farlige og det vakre og det morsomme: alt kokte sammen til en vanvittig skjønn og ubyttbar opplevelse.
Det er dette som alltid er tilstede i begynnende kjærlighetsforhold, men som så ofte bukker under for maktmisbruk eller tillitsbrudd. Ikke sant - vi vet hva det er!
Ikke sant vi også vet at det var denne leken som drev Madame Curie til hennes oppdagelser, Nobile ut over Nordpolen og Marquez til å skrive sine bøker.
Helst ville vi jo vært oppdagelses- reisende - forent det kjente med det farlige, svevet blant skyene som Nobile - varme i hjertet og kolde på fingrene. Der - med himmelen over - og jorden under oss, ville vi utforsket - ikke polene - men polaritetene, ikke motsetningen mellom fornuft og fantasi, for de er som høyre og venstre øye, men spenningen mellom de to når de samlet rettes mot virkeligheten og får oss voksne til å leke smilende, men likevel i fullt alvor. Høyt der oppe fra ville vi langt i det fjerne kunnet skimte hvordan Eva og Adam etter endt dag - danset!
Flommen
At vi ser alt dette nå - er varsler om at strafferunden går mot slutten. Vi gjør oss rede til nok en gang å sammenføye fornuften med fantasien, form-driften med stoff- driften - impresjonismen, som bærer i seg refleksjonen, med ekspresjonismen, som er fylt av engasjement.
Men - vi er forberedt på at først kommer deler av det som demmet: ornamenter, symboler, stilsystemer; oppfundne strukturer, geometriske teknikker og doktoravhandlinger - slagord, filosofier, en hel rad med analyser, bråttsjøer av databehandlete tall og bokstaver og alt sammen frontkollidert i et så øredøvende tempo og med så mye effekt og smakstilsetninger at man kan tro det er en selv som er unormal hvis man ikke - skriker! For bare delvis kommer fantasiens vann tilsyne.
Dette er vårflommen før stillferdigere strømninger kommer - renere, uten propaganda.
De vil renne som klart vann, kamme seg i strykene, blande seg med jorden, luften og lyset og bli til rent, farget regn. Det vil drysse over oss som ny kultur - uten å frelse verden - uten å gjøre oss lykkelige. . . (vi er jo ikke idioter-) . . . Bare åpne opp for fortsettelsen.
Og denne «polære» bevissthetsformen (hvor flere er ett) vil måtte skape seg sine uttrykk, etter alt å dømme, mindre påtrengende, men likevel mer virkningsfulle enn dagens nyheter.
Polaritet og stegring
Slik vil modernismen eller funksjonalismen avløses, ikke av de støyende og provoserende forvarslene, men av en arkitektur som både er fantasi og orden - men hvor disse elementene - ikke er lappet sammen, - ikke er lag på lag med neon og plast, - ikke kilometervis med aksiale vridninger, - ikke ironiske imitasjoner av noe som engang var. . . - ikke grafsing i dommedags- følelser. . . men en avslappet ny helhet - en T'ai chi - som ikke bryter med det vi møysommelig har måttet lære oss - men som fortsetter det funksjonelle budskap tilføyet den profesjonelle leken. Og denne helheten vil ha som sitt særtrekk polariteten som uttrykk for en mer omfattende bevissthet - stegringen fra det rette til det dobbeltkrumme som bilde på veien dit.
Espen Tharaldsen
|
Et første forsøk...1896, Guimard: Castel Beranger,inngang. |
|
Kasimir Malevitsj: "Hvitt på hvitt", ca 1918
Suprematisme: |
|
Edward Munch:"Skrik", 1893
Ekspresjonisme: "Der skal ikke lenger males interiører og folk som leser og kvinner som strikker. Det skal være levende mennesker som puster og føler og lider og elsker. Jeg skal male en rekke slike bilder. Folk skal forstå det hellige ved det, og de skal ta hatten av som i en kirke". (Edvard Munch, 1893) |
|
En naturvitenskapelig kur. |
|
|
Det vakreste, det hesligste |
|
Yogien og komissæren:
|
|
Ahriman og Lucifer
Detaljer fra Rudolf Steiners treskulpturer som han arbeidet med de siste 11årene av sitt liv. Den fremstiller mennesket flankert av de to ensidige maktene Ahriman (øverst) og Luzifer (nederst) |
|
Bare delvis fantasiens vann.
|
|
Postmodernisme Lekedrift |
