DET OMVENDTE TEMPEL

Når seksjonen for billedkunst skal nyorganiseres, har jeg et ønske om at det kan skje mer utforskende og prøvende overfor arven etter Steiner enn forholdene til nå har åpnet for.
Fjorårets utstilling Rudolf Steiner and Contemporary Arts, hvor arbeidene til 17 samtidskunstnere ble presentert sammen med arbeidene til Steiner, aktualiserer dette temaet. I forordet til katalogen forklares denne nye og overraskende interessen for Steiner utfra hans helhetlige syn på kunst, hvor kunst blir sett i sammenheng med politikk, miljøspørsmål og et bankvesen ute av kontroll. Men interessen er også vekket utfra hva forfatterne kaller «en religiøs søken etter mening». Beskrivelsen av Steiners betydning kulminerer i forordet slik: «Rudolf Steiner’s … ideas are among the most exciting chapters in modern art and intellectual history. To take part in this leads ‹way beyond art itself›.»
I kontrast til denne åpenheten vis a vis Steiner er det påfallende at man ved planleggingen og gjennomføringen av utstillingen helt bevisst ikke har tatt med noen kunstnere fra antroposofiske miljøer. Fordi, som det heter i katalogen, «many in the anthroposophical area actively adopt a defensive attitude” når Steiner prøves ut kritisk på nye måter. Selv om jeg ikke ville uttalt meg like kategorisk, synes jeg de har et poeng. Men da bygger jeg mest på erfaringer jeg selv har gjort de siste årtiene i praksis som arkitekt, men også gjennom studier for å danne meg et bilde av Steiners syn på bildende kunst. Resultatet har jeg utgitt i bokform i 2010, Hverdagens forvandling. I boken sier jeg at jeg i dag er mer overbevist om betydningen av Steiners innsats enn før jeg begynte, men at det kreves et arbeid for å gjøre arven etter Steiner tilgjengelig for nye generasjoner av i dag.
Det er etter mitt syn helt avgjørende at vi slutter å fremstille de tidligste og tildels uferdige tankene til Steiner som om de er like aktuelle i dag. Dette synes jeg det er en tendens til i billedkunstseksjonen. Arven etter Steiner er full av gåter, fragmenter og selvmotsigelser. Og likevel er intensjonen så løfterik og fremtidsrettet. Men arven etter ham må formidles over i vår tids språk. Det er dette arbeidet jeg har et ønske om kan skje i større grad enn i dag i den nykonstituerte seksjonen: et mangfold av aktiviteter som bearbeider arven etter Steiner, ved stadig og kontinuerlig å overprøve hva som fantes og holde det sammen med det som skjer i vår tid.

En søken etter dypere mening
Når utstillingen i Stuttgart peker på vår tids søken etter «religiøs mening», er dette en påfallende formulering i vår sekulariserte verden. Det handler antakeligvis ikke så mye om religion i tradisjonell forstand som om et behov for å engasjere seg i dypere eksistensielle spørsmål. Og det påfallende er at det er nettopp denne trangen etter en dypere eksistensforståelse som opptrer side om side med behovet for å skjønne det globale miljøproblemet.
Utstillerne har åpenbart en formening om at i antroposofien henger disse elementene sammen: den indre og den ytre verden. Dette er jo med litt andre ord rosenkreuzermotivet, den indre og ytre veien som Steiner åpnet for med München-kongressen i 1907.
Jeg vil ikke trekke eksemplet fra utstillingen i Stuttgart for langt, mye der kan virke både overfladisk og spekulativt, men eksemplet er viktig som symptom. En rad verdenskjente kunstnere peker på antroposofi som en link mellom det ytre og det indre. Og det er ikke så rart, for i antroposofien er jo nettopp dette grunntonen – og kunsten er bindeleddet. Dette er tanken som ledsager Steiner hele livet, helt fra den novemberdagen i Wien i 1888 da han holdt sitt aller første foredrag om Goethe. Steiner peker på Goethe som den som hadde skjønt den egentlige balansen: verden i meg, verden rundt meg, og slik ga støtet til et nytt syn på kunst.
Men i 1888 er beskrivelsen hos Steiner ennå veldig filosofisk, en virkelig virkelighet kan man ennå ikke skimte. Og likevel er det ofte nettopp formuleringer fra denne uerfarne Steiner vi presenteres for som typisk for hans syn. Dette mener jeg ofte leder til misforståelser, fordi jeg er overbevist om at det Steiner her setter frem om kunsten – og ikke bare i 1888, men i det hele tatt i sin tidligere fase –, er uferdig og at han kompletterer det etter hvert som han gjør egne praktiske erfaringer.

Steiners stadig nye forsøk på å formulere seg om kunst
Et eksempel er Steiners mange forsøk på å inndele kunstdisiplinene – skulptur, maleri, musikk osv. – på en fornuftig måte. Det fins kjente og mer ukjente syvdelinger, det fins femdelinger (blant annet de som ligger tett opp til Hegels berømte inndeling), og det fins to- og tredelinger. Tendensen er tydelig: poenget med å skille de ulike kunstartene fra hverandre fortaper seg. Ja, i noen tilfeller beskriver Steiner i forbindelse med første Goetheanum hvordan et plastisk element som føres videre i utvikling kan slå over i og bli opplevd musikalsk. Det er utvilsomt en aldri hvilende bestrebelse hos ham på å finne hvordan kunst i vår tid skal forstås. Og som om alle disse ulike forsøkene ikke skulle være nok, introduserer han jo også «kunstarter» som peker på en helt annen og virkelighetsnær måte å se kunst på: legekunst, oppdragelseskunst.

«Jedes Jetzt ein Kunstwerk»
Oppdelingen i ulike kunstarter, først i mange, så stadig færre og mer flettet i hverandre, så livets virksomheter: legekunst, oppdragelseskunst – alt peker videre på og nærmer seg stadig mer de livene vi faktisk lever. Den berømte Beuys-formelen Ethvert menneske en kunstner, er helt i en slik ånd. Det akademiske forsvinner og det biografiske kommer tilsyne. Det som lever i mitt indre og det som lever rundt meg, beskrives helt inn i Steinerskolens morgenvers som de to likeverdige sidene av min virkelighet. Det jeg innser i mitt indre og det jeg ser og møter i det ytre må hele tiden stemmes mot hverandre. Og stemming handler om gehør. Det jeg vil og det som kommer meg i møte, må balanseres og gis en riktig form. Bare jeg er for sen til bussen og må løpe, vekkes jeg til kreativitet. Hvordan løpe i et menneskemylder uten at folk sjeneres eller at noen rives overende? Et barn som trenger trøst behøver akkurat de rette ordene, det rette tonefallet. Alt jeg gjør er å proporsjonere det som er i min omgivelse med det som lever i mitt indre. Ute, inne, alt jeg foretar meg er åndedrettsaktig og kretser om formidling mellom disse to, og alt må alltid ende opp i en eller annen ytre gest. Det er opphavet til kunsten, for hvert sekund er svangert med å bli gestaltet av meg selv, alt kan bli kunst og iallefall hvert øyeblikk et kunstverk (Jedes Jetzt ein Kunstwerk). Det er den nære målestokken.

Jorden som kunst
Den store målestokken er verden rundt meg: rommet som jeg ferdes i og tiden som jeg bruker. For verden rundt meg er stedet for mitt større jeg. Rom og tid er skjebnens instrumenter og ikke passive kulisser. Den ytre verden som jeg vandrer i, har like mye del i meg som det jeg tenker eller føler. Er derfor jorden forurenset, så er jeg det selv, er den for varm, er jeg selv for varm. Miljøutfordringer er ikke noe jeg står overfor, i miljøutfordringen møter jeg i dypere forstand meg selv. Det er knapt andre kulturstrømninger enn antroposofien i vår vestlige kultur som hevder at den jorden som vi vandrer på, er oss selv i høyeste forstand. Og det gjør denne kloden til vårt personlige ansvar, men på samme tid til kunstnerisk råstoff. Steiner slår selv an tonen ved grunnstensnedleggelsen til «modellbygget» i Malsch i 1909. Her snakker han om å forvandle «unsere Mutter Erde zu einem geisterfüllten Kunstwerk».
Og her har vi et annet tema for seksjonen. For modellen i Malsch var skissen til et mulig tempel. Og dette «tempelidealet» står sentralt i manges forestilling om en antroposofisk arkitektur.

Det omvendte tempel
Seksjonen arrangerte i 2010 et seminar om «Die Kunst als Mysterienimpuls». Her ble det antydet profetier om at når «året 2086» nærmer seg, vil vi se at Goetheanum-lignende tempelbygg er blitt bygget på høydedrag i Europa (!). Jeg tror de fleste her kjenner den berømte gjenfortellingen av noe Steiner skal ha sagt. Kan hende blir slikt bygget, kan hende ikke. Men dette kan umulig være et anliggende for seksjonen. Vi bygger da ikke templer med mindre vi har påtatt oss å bygge en kirke eller en moské! Riktignok bruker Steiner selv betegnelsen om første Goetheanum, men er dette noe han står ved? Jeg mener at det går en klar tendens gjennom arbeidene hans som arkitekt, hvor det sakrale og tempelaktige stadig viker og gir plass for mer kunstneriske former. Former som ikke bare er en del av en antroposofisk verdensanskuelse – slik som første Goetheanum var det –, men som er en del av vår tid og utformet stadig mer universelt, mer inkluderende og fritt, slik annet Goetheanum var et forsøk på.
Som arkitekt vet jeg hva arkitektur gjør, og nettopp derfor skjønner jeg ikke at vi kan gi oss selv i oppgave å bygge templer, bygg som ut fra seg skal løfte oss og gjøre oss til mer enn vi hadde vært hvis dette bygget ikke fantes. For det er tempelets egenart. Det har en mektig kraft i veggene som lar oss slippe fullt ut selv å bestemme. Det jeg ønsker meg som oppgave er å bygge «omvendte templer», bygg som ikke selv gjør jobben med å løfte, men som inspirerer til at jeg – når jeg velger det – løfter meg selv.

Arven etter Steiner
Arven etter Steiner har en slik kraft i seg at den blir synlig i kulturlivet i dag. Ett eksempel er utstillingen jeg nevnte. Jeg tror Steiners naturlige trang til å gjøre alt til kunst – som paradoksalt nok også er en slags kunstens opphør – mer og mer vil sammenfalle med andre trender i vår tid. Enten seksjonen deltar eller ikke. Men jeg ønsker at seksjonen deltar. Jeg har et håp om at alt i antroposofien vil fremstå relevant. Jeg har et håp om at misforståelser vil ryddes av veien. Og særlig den misforståelsen som hevder at «antroposofisk kunst» i hovedsak er et indre anliggende.
Jeg er overbevist om at denne misforståelsen var medvirkende til den ulykkelige løsningen som ble valgt da den store Goetheanum-salen fikk sin form for 10 til 15 år siden.

Salutbyggingen 1999
Salutbyggingen ble av mange opplevd som introvert og tilbakeskuende. Jeg husker det godt, også jeg opplevde det slik. For enkelte var det så sterkt at de meldte seg ut av Antroposofisk Selskap på grunn av denne ene hendelsen. Jeg tror dette er noe alle her kjenner til. Men hva var problemet? Jeg er igjen overbevist om at det hang sammen med det jeg kaller misforståelsen. Det kan synes som om Steiners tidligere uferdige tanker kom til anvendelse uten å ta hensyn til det han siden hadde vunnet av erfaring. Salprosjektet tok ikke de frigjørende nyvinningene fra andre Goetheanum fullt på alvor, men rygget tilbake inn i atmosfæren rundt første Goetheanum.
Jeg kjenner mange som var med på prosjektet og vet at det ble gjort i beste mening. Men løsningen reflekterer ikke vår tid, og en sjelden anledning ble forspilt.
Og hvem har skylden?
Kan vi si noe annet enn at det var vi alle? For slik var summen av antroposofiske posisjoner og innsikter for 15 år siden. I min følelse – så uenig jeg enn er i løsningen – var det som skjedde et felles ansvar. Men det er også grunnen til at jeg skriver her. For i det felles ansvaret ligger også en felles forpliktelse til å komme videre. Og det er her jeg ser en utfordring, for det virker som om det jeg kaller misforståelser i arven etter Steiner, fremdeles ikke er kommet på dagsorden som problem. Et eksempel på det:

En antroposofisk stil
De siste årene har vi hatt en ny seksjonsleder som blant annet har fremholdt betydningen av å realisere en «antroposofisk stil». For meg virker det som vi er tilbake i sal-syndromet. Vi bygger nemlig ingen «antroposofisk stil». Vi bygger med antroposofien i våre hjerter, men «stil» slik ordet brukes i dag, motsier grunntonen i det organiske prosjekt. Steiner har mange og klare utsagn om stil. Men vi kan ikke bare overta det selv om det kommer fra ham. For 130 år siden, da Steiner gjorde sine første undersøkelser om «stil», var betydningen mer mangfoldige og mye friere enn det vi i dag forbinder med begrepet. Dette er et tema for seg og fortjener en egen redegjørelse som ikke passer inn i denne teksten. Hva det kommer an på her er at vi selv må fylle våre begreper og ikke hente innholdet fra dengang. Det eneste som legitimerer oss som seksjon er at vi skaper vår egen kunst og ikke kopierer Steiner. Hverken det han gjorde eller det han tenkte.

På en aktiv måte å forvalte arven etter Steiner
Selvfølgelig mener jeg ikke at man plutselig skal slutte å dele inn kunstartene, heller ikke at kunst heretter skal handle om å løpe etter bussen. Gallerier og skulpturer har jo fremdeles sin plass og de er en del av vår tid som det er like naturlig å knytte an til som det er naturlig å knytte an til arven etter Steiner og til hvem og hva vi er, til det vi står i daglig og til landene som vi bor i. Alt dette. Og så langsomt bearbeide tingene.
Det er det jeg ønsker meg.
Men først og fremst en tydeligere vilje til aktivt å forvalte arven etter Steiner, og gjøre den tidsaktuell, slik at når neste utstilling om samtidskunst og Steiner blir arrangert, da er det naturlig å be seksjonen om å delta.

Bearbeidet innlegg ved et møte i Sektion für bildende Künste i Dornach, Kristi himmelfart 2011 (101)