OM ARBEIDSGRUPPEN HUS

Da vi grunnla Arbeidsgruppen HUS i 1974 var vi like interesserte i Steiners sosiale tregrening som i arkitektur. Virksomheten vår skulle ikke bare være et atelier for bygningskunst, men like mye et verksted for ny kultur. Riktignok skulle byggingen av hus være hovedbeskjeftigelsen, for bygninger står midt mellom våre personlige liv og verden: små nok til at vi kan ha full kontroll, store nok til at de er del av politikken. Navnet Arbeidsgruppen HUS er en fornorskning av ordet Bauhaus. En anelse middelalderkatedral, men også en hyllest til Gropius og hans Bauhaus som ble grunnlagt nettopp i den ånden i 1919. Det var det samme året som Steiner grunnla sin berømte skole, en skole som i sin tur sprang ut av et ønske om å forandre samfunnet, ideen om tregreningen. Og med alle disse forbildene måtte vi altså ha et navn som skulle favne bredere enn det akademiske. Vi ungikk ordet arkitektur fordi huset som oppgave fortjente medarbeidere i alle fag og fra alle typer virksomheter. Vi kjente både en forfatter og en gullsmed som vi fantaserte om å innlemme i teamet. Det var iallefall slik vi tenkte den gangen, for snart 40 år siden. Tungvint og kronglete navn – vil noen si.

Mange forbilder

Til å begynne med var vi utfordret på to fronter. På den ene siden hadde vi de firkantetet boksene. Det vi lærte på arkitektskolen var jo at arkitektur skulle være vitenskapelig. Etterhvert forsto vi at vitenskapelig arkitektur var det samme som firkantet arkitektur. På den andre siden hadde vi den tyske antroposofiske arktekturen. Og selv om den var opprørsk i all denne firkantetheten, så lignet den av en eller annen grunn alltid veldig mye på seg selv. Vi hadde på den ene siden boksene som var helt like og på den andre siden de tyske steinerskolene som også var ganske like.1 Vi fikk det ikke til å stemme. Vi studerte jo ikke bare Steiner. Vi studerte også Hugo Häring og hans Leistungserfüllungsform. Den manet til fullstendig frihet og det var det vi lette etter. Men vi beundret også Gaudi. Vi valfartet i uker til Barcelona og satt andektig i krypten hans i Santa Coloma. Ja, selv Corbusier som var så gal at han raderte ut hele byer og erstattet dem med bomaskiner – selv han kunne sette oss i fyr og flamme fordi han så virtuost behersket arkitektur som politisk redskap. Også var det Mies van der Rohe. Han beundret vi for hans strenghet og renhet. Selv om utgangspunktet hadde vært Steiners menneskesyn, så ble det fort utvidet til et frodig heltegalleri og hadde Gehry og Calatrava funnets da, hadde de garantert vært med blant forbildene. På bred front prøvet vi å forbinde alt dette i en praksis rundt byggingen av steinerskoler og barnehager.

Offentliggjørelser

Innenfor denne skolebevegelsen fant vi byggherrer som man idag sjelden finner. Mennesker med nesten ingen midler men med stort pågangsmot og mye entusiasme. Det varte da heller ikke lenge før vi kom med i debatten. Aviser, fagblader og TV – både i og utenfor Norge banket på. Ett høydepunkt var i 1993 da Det Norske Arkitekturmuseet flyttet inn i egne lokaler. Til åpningsutstillingen hadde de valgt ut 6 kategorier nye bygg i Norge, blant dem, kontorbygg, jernbanestasjon og skole. Vårt nyeste bygg, Steinerskolen i Stavanger (1989) ble plukket ut som museets representant for alle skolene i landet, et land som tross alt hadde et statlig skolesystem og mer enn 3.000 offentlige skoler mot steinerskolenes rundt 30.

Form og teknikk

Det var et gjennombrudd for det vi prøvet på. Men vi hadde parallelt med dette oppdaget at arkitektur som kunst ikke bare handler om form, men like mye om materialer og tekniske systemer.

Da vi startet skoleprosjektet i Stavanger i 1985 satset vi på et helt nytt ventilasjonssystem, dynamisk isolasjon, et prinsipp så uprøvet at man til da bare hadde turt bygge det som grisefjøs. Dynamisk isolasjon er et prinsipp hvor hele veggen “puster”. Sammen med Steinerskolen – all ære til den - allierte vi oss med arkitektene i Gaia og landets ledende forskningsmiljøer og forsket ivei i nesten 2 år før vi måtte gi det opp. Det ble simpelthen for teknisk krevende, blant annet fordi vinden i Stavanger kom fra alle kanter samtidig, og ikke bare fra én side som den helst burde gjøre ut fra teorien. Vi erfarte hvor tungt det var å drive produktutvikling som arkitekt, og endret fra da av strategien til å bygge miljømessig gode, men mer utprøvete teknikker. Både Steinerskolen på Skjold (1999) og Rosenhagen barnehage (2005) har forvarmet luft i underjordiske kulverter som grunnlag for klimaet inne. Hvis man ser nøyere på bildene av de to prosjektene kan man se luftutkastene som ser ut som skorsteiner. I alle senere prosjekter har vi dette som standard løsning, senest i Konferensesenteret i Järna (prosjekt 2011).

Sunne materialer

På materialsiden gikk det lettere. Vi brukte naturlige overflater så mye vi kunne. Dette var jo også grunnholdningen i alle steinerskoler. På slutten av 80-tallet ble det i dagspressen i Norge slått alarm om det man kalte “syke hus”. Inneklimaet i nye hus ga helseplager, og årsakene man pekte på var først og fremst alle nymotens materialer med giftige tilsetninger og mykningsmidler. Bonytt, landets ledende tidsskrift for arkitektur og hage, startet en artikkelserie om “sunne boliger”. Først ut var Fugleklo, en enebolig vi hadde tegnet i 1988. Boligen ble ikke fremhevet fordi den samme år i Norges største avis var blitt kåret til et av landets mest originale hus, men fordi materialbruken var så sunn. Vi ble faktisk overrasket – vi hadde jo bare bygget den på steinerskole-måten. Steinerskolene var for noen tiår siden kjent for å bygge menneskelig og sunt. Klasserommene ble lasert med giftfri maling, glødelamper ble alltid valgt istedenfor lysstoffrør. Idag er ikke lenger skolene i en særklasse. Utviklingen ellers i samfunnet har for lengst både innhentet forspranget, og ofte kommet mye lenger. Denne endringen har særlig blitt merkbar etter årtusenskiftet. Og i den grad det gjaldt for byggteknikk så gjaldt det ennå mer for formgivning. Hvorfor ble det slik? Her lå en gåte som vi prøvet å forstå. Vi tenkte slik:

Steinerskolerakitektur kom i vinden

Det vi litt upresist kan kalle antroposofisk arkitektur gjennomlevet en glansperiode på 1970 og 80 tallet. Dette var en tid for protestbevegelser og ny åndelighet. Derfor ble også så mange av antroposofiens ytre virksomheter så populære. I ettertid går det an å se at dette førte til misforståelser. Man kunne tro at Steiners ideer om kunst også var på fremmarsj. I virkeligheten hadde all internasjonal arkitektur satt seg i bevegelse, den brøt opp fra kjedsommeligheten og søkte det livlige og kompliserte. På sin vei berørte den det antroposofiske området som for en kort stund oppnådde en viss status. Men mainstream arkitekturen gikk videre, den gikk gjennom og forbi, ledsaget av høylydt akademisk glam. Dette var post modernismens - og dekonstruksjonismens fremmarsj. Den rasjonelle perioden med de firkantete boksene var definitivt forbi. Verdens arkitekturidealer ble på noen få tiår snudd opp ned. Men steinerskolearkitekturen levet overraskende nok videre, nærmest – upåvirket - omtrent frem til årtusenskiftet – og dette gjaldt i stor utstrekning for både teknologi og formgivning. Det var som om det ikke kom an på å fornye seg. Særlig var det eiendommelig at stedenes egenart i så liten grad evnet å variere bygningsformene. Da for eksempel standardverket om steinerskole arkitektur Die Waldorfschule baut av Rex Raab og Arne Klingborg kom ut i 1982, registrerte vi med undring at en steinerskole i Peru så ut som om den like gjerne kunne ligget i Tyskland. Allerede dengang syntes vi dette var eiendommelig, vi ville bygge skoler i Norge som så norske ut og ikke tyske. Men hvordan forholdt dette seg til de grunnleggende tankene bak steinerskolen? Vi ville finne ut av hva som lå til grunn for estetikken til Steiner. Var det noe der til hinder for at steinerskolebygg skulle kunne tilpasses stedet og tidsoppfatningen? I 2010 ga Tharaldsen ut en bok: Hverdagens forvandling med undertittelen Om Rudolf Steiners estetikk, som tok for seg dette spørsmålet. Boken blir i 2012 gitt ut på tysk av Verlag Freies Geistesleben.

Steiners kunstsyn i forvandling

I denne boken fremstilles Steiners kunstsyn som noe i utvikling. I hans tidlige tanker om estetikk var faktisk en del av idealet å fremstille bildende kunst – og dermed arkitektur – som noe urbilledlig. Det vil nettopp si upåvirket av tid og sted. Det kan virke som dette tidlige idealet hos Steiner har satt sine spor i steinerskolebyggeriets historie, at det faktisk har gitt føringer om at alenegang er bra, at det bare er en fordel når denne type arkitektur fremstår som en egen uforanderlig nisje, minst mulig påvirket av det som skjer omkring, og at denne skolens kunstliv helst bare har et indre fokus. Senere i sitt liv demonstrerer imidlertid Steiner hvordan ideen om det “upåvirkete” viker plassen for en tenkning hvor formgivning skjer i et samspill med omgivelsene og tilpasses både stedet og tiden. Boken peker på hvor påfallende lite denne endringen er blitt lagt merke til og beskrevet i ettertid innenfor tradisjonen av steinerskolearkitektur, men at dette både er fullt mulig, og fremforalt nødvendig dersom ideene som tillegges Steiner skal ha aktualitet idag. Og det har de, fordi det i hans utfordrende menneskesyn, ikke minst i ideen om samspillet mellom reinkarnasjon,karma og frihet ligger nye muligheter til å forstå den verden vi lever i. Synet hans her er et enhetssyn på verden hvor det er et jevnbyrdig forhold mellom tildragelsene omkring oss og det som lever i oss. Steiner gir også originale bidrag til andre elementer i arkitekturen: metamorfosetenkningen, den transparente veggen, integrasjon av kunstartene ..., men det er her – i enhetssynet, hvor ytre og indre sees samlet, hvor makrokosmos og mikrokosmos veves sammen, det er her han er unik. Med et slikt syn overskrides grensen for hva vi vanligvis kaller kunst og arkitektur, for i et slikt lys blir den globale miljøkrisen eksistensiell på en uvant måte. Da flyter jordens luft og skoger, jordens byer, alle mennesker og jeg selv med mine drømmer, - alt dette flyter sammen til en enhet og blir udelbart. Da blir de sagnomsuste levereglene om alltid selv å være i forvandling like mye en oppfordring om også å forvandle verden.

Med utgivelsen av denne vesle boken i Arbeidsgruppen HUS’ regi er vi tilbake der vi begynte, hvor arkitektur ble sett på som en kulturfornyer men hvor kulturfornyelse etter hvert ble utvidet fra å handle om design alene til også å inkludere engasjementet for en bærekraftig utvikling. Derfra går veien til det politiske – og med det igjen til tregreningen.

Espen Tharaldsen

 Oktober 2011